Tilbake til bloggen
Innsikt

Hvorfor stadig flere sykepleiere og miljøterapeuter bygger egen praksis på nett

Det er ikke pasientene som gjør dem slitne. Det er alt rundt.

Lars-Erik Pedersen·grunnlegger av Klienter på nett·6. september 2026·7 min lesetid
Sykepleier ved kjøkkenbordet en tidlig morgen, med laptop og kaffe, etter siste nattevakt

Du gikk inn i dette fordi du ville hjelpe mennesker. Det vil du fortsatt.

Men noe har skjedd de siste årene. Du kommer hjem fra vakt og er ikke bare trøtt, du er irritert. Du ligger og tenker på ting som ikke handler om pasientene. Du har begynt å telle dager til ferie på en måte du ikke gjorde før.

Og hvis du er ærlig, så vet du at det ikke er menneskene du hjelper som tapper deg.

En psykiatrisk sykepleier på legevakt sa det slik i en samtale med oss:

«Jeg har ikke noe problem med å jobbe med folk som er vanskelige. Det er ikke pasientene som gjør meg sliten. Det er kollegene, systemet, at jeg ikke får bytte turnus.»

En annen, med 30 år i somatikk og psykiatri, fikk ny leder som kom fra en helt annen del av helsevesenet. «Det er bare meg og deg her som er skikkelige fagpersoner», sa lederen til henne. Det var ikke ment som et kompliment. Det var en beskrivelse av hvor lite plass det var for det hun kunne.

Dette er ikke en tekst om at helsevesenet er dårlig. Det er en tekst om at du kanskje har feildiagnostisert deg selv.

Feildiagnosen: «Jeg er utbrent av å hjelpe»

Når vi snakker med sykepleiere og miljøterapeuter som vurderer å gjøre noe annet, går de samme setningene igjen. Ikke omtrent, men nesten ordrett:

  • «Jeg får ikke hjulpet på den måten jeg vil.»
  • «Det er lite handlingsrom. Jobben klarer ikke å romme meg.»
  • «Jeg er i andres rammer. Alt er bestemt på forhånd.»
  • «Jeg har ikke kunnet gi klientene den tiden og energien jeg vil.»

Og så én setning som kommer opp igjen og igjen, og som nesten ingen sier høyt på jobb:

«Jeg vil jobbe med folk som faktisk vil ha hjelp.»

En miljøterapeut i barnevernet sa det rett ut: «De jeg hjelper nå vil som regel ikke ha hjelp, men barnevernet sier de må.» En sykepleier i spesialisthelsetjenesten: «Motiverte klienter. Ikke folk som kommer gratis og forventer at jeg skal gjøre all jobben for dem.»

Tenk over det. Du bruker faget ditt på mennesker som er der fordi de må. Du gjør en jobb som er viktig, men du får sjelden oppleve at noen kommer til deg fordi de ønsker å endre noe, og faktisk gjør det.

Det er ikke pasientene som er problemet. Det er at systemet plasserer deg der motivasjonen er lavest.

Du visste det allerede

De fleste vi snakker med har visst det lenge. Ikke i årevis som en vag følelse, men konkret: de tok en utdanning til.

Familieterapi. Coaching. Veiledning. NLP. Traumeutdanning. Psykoterapi. Yogaterapi. Jordmor. Ledelse.

En sykepleier tok coachingutdanning i 2011, leide et kontor, hadde noen klienter, og måtte stoppe fordi livet kom i veien. Hun er 62 nå. En annen har hatt en liten privatpraksis siden 2008, uten nettside, uten å ha annonsert én gang. En tredje har master i familieterapi og forteller at familier tar kontakt med henne privat når hun avslutter dem på poliklinikken, fordi de ikke får det de trenger der.

Utdanningen ligger i skuffen. Sykepleien betaler regningene.

«Jeg har egentlig alltid visst at det ikke er min for alltid-jobb. Men det er gode penger og jobb uansett hvor du bor. Det er praktiske grunner. Det er ikke det jeg brenner for lenger.»

Hvis du kjenner deg igjen, så er ikke spørsmålet om du skal gjøre noe annet. Det spørsmålet svarte du på da du tok den andre utdanningen. Spørsmålet er hvor lenge du skal vente.

Det som faktisk skjer når folk tar steget

Vi har sett på når sykepleiere og miljøterapeuter faktisk går fra å tenke på det til å gjøre noe. Det er sjelden en gradvis modning. Det er nesten alltid en hendelse.

En sa opp etter utbrenthet og helseproblemer, og fikk beskjed om at alternativet var arbeidstrening. En brakk lårhalsen og kunne ikke løfte lenger. En jobbet 200–300 prosent i turnus med 24-timersvakter og sa til seg selv: «Jeg er ferdig. Jeg er ikke ment å være her lenger.» En opplevde en knivstikking på jobb samme uke som en nattevakt et annet sted ble drept, og bestemte seg. En fikk lederstilling og oppdaget at det var kontakten med menneskene hun hadde savnet hele tiden.

Dette er ikke skrekkhistorier. Det er det vanlige. Kroppen eller livet setter en grense før hodet gjør det.

Og her er det vi egentlig vil si: du trenger ikke vente på din hendelse.

Det du er redd for, er ikke det du tror

Nesten ingen vi snakker med er redde for om de kan hjelpe. De har hjulpet mennesker i kriser i 10, 20, 30 år. Det de er redde for er alt annet:

  • «Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er tusen ting.»
  • «Jeg er helt lost på sosiale medier.»
  • «Jeg vet ikke hvordan jeg får klienter.»
  • «Jeg har aldri bygd en nettside. Aldri reklamert.»
  • «Jeg mangler et tydelig tilbud.»

Og under alt det ligger en større en. En sykepleier som nå jobber for seg selv sa det slik da hun så på en undervisning om å ta betalt:

«Jeg fikk helt hetta. Dette er alt jeg har vært redd for. Jeg er jo sykepleier, med en omsorgsgreie. Jeg tror ikke på kjappe salg.»

Hvis du er sykepleier, er tanken på å «selge» tjenestene dine sannsynligvis det som stopper deg mer enn noe annet. Det føles som et brudd på noe.

Men den samme sykepleieren sa noe annet senere, nesten uten å merke det: «Hvis noen skal booke seg inn hos meg, trenger jeg å etablere trygghet og en relasjon først. Før de bruker penger.»

Det er ikke salg. Det er det du gjør hver dag. Du skaper trygghet hos mennesker som er redde, og så hjelper du dem videre. Det eneste som er nytt, er at du gjør det før første time i stedet for etter.

Du trenger ikke si opp i morgen

Det er også verdt å si tydelig, fordi det er en misforståelse som holder mange igjen.

De fleste som gjør dette, gjør det gradvis. Fra 80 til 50 prosent. Tre dager på jobb, to på egen praksis. Noen få klienter ved siden av turnus, til det ikke lenger gir mening å ha turnusen. En sa opp vakter etter hvert som praksisen fylte kalenderen. En annen sa: «Jeg kan trappe ned jobben etter hvert. Barna er blitt 13, de er mer selvstendige. Jeg har tid nå.»

De som slutter over natten, er de som allerede ble skjøvet ut. Alle andre bygger broen først.

Hvem dette ikke er for

Hvis du elsker turnuslivet og bare er lei én avdeling: bytt avdeling. Det er lettere, raskere og riktig for mange.

Hvis du ikke har en annen utdanning eller kompetanse du vil bruke, og bare vil vekk: dette er ikke stedet å starte.

Men hvis du har lest helt hit, kjent deg igjen i mer enn tre av sitatene, og har en utdanning i skuffen du aldri har fått brukt ordentlig, så er det sannsynligvis ikke tilfeldig.

Hva vi gjør

Vi jobber sammen med coacher, terapeuter og veiledere som vil ha klienter på nett. I et samarbeid med oss bygger vi sammen ut systemet som gjør at klientene finner deg, slik at du kan bruke tiden din på det du faktisk kan: å hjelpe mennesker som vil ha hjelp.

Det starter med en kort samtale der vi ser på hvor du står, hva du har av kompetanse, og om det gir mening å snakke mer. Ingen forpliktelse, og vi sier fra hvis vi ikke tror det passer.

Fyll ut kartleggingen under, så tar vi det derfra.

Lars-Erik Pedersen er grunnlegger av Klienter på nett, som hjelper coacher, terapeuter og veiledere med å bygge praksis på nett. En stor andel av dem han jobber med har bakgrunn fra helse- og sosialsektoren.

Neste steg

Har du en utdanning du aldri har fått brukt ordentlig?

Svar på noen korte spørsmål om bakgrunnen din og hvem du vil hjelpe. Passer det, inviterer vi deg til en kort samtale der vi ser på hvor du står og om det gir mening å snakke mer.

Vennligst vent

Om Klienter på nett

Klienter på nett er en vekstpartner for coacher, terapeuter og veiledere. Vi arbeider med tilbud, budskap, markedsføring, teknisk oppsett og salgsprosess, slik at dyktige fagpersoner kan bruke mer av tiden på menneskene de er best rustet til å hjelpe.

Flere guider

Guide

Hvordan selge coachingpakker: en praktisk guide for norske coacher

22. august 2026

Guide

Markedsføring av terapipraksis: hva du faktisk har lov til å si

22. august 2026